Såklart tenker man det verste i slike situasjoner. Men hva om det verste faktisk er tilfellet?

Igår kveld ringte en redd storesøster til meg. Hun hadde fått et brev i posten og blitt oppringt hele dagen. Brevet og telefonoppringningen var fra legen hennes. Det eneste som stod i brevet var at det var noe galt, noe som ikke stemte i blodet hennes, men ikke hva. Ikke noe mer. Nummeret som ringte var ukjent, hun hadde vært på jobb hele dagen og hadde ikke brydd seg om å sjekke nummeret før på kvelden da hun kom hjem. Det hadde vært legen.
Hun ringte legekontoret opp igjen idag tidlig og spurte hva som foregikk, hva som var galt? Men det nektet de å si over telefon. Hun måtte komme opp til legen i egen person før de ville si noe.
Og det har hun ikke mulighet til før på fredag pga jobb, avtaler osv.

Såklart tenker man det verste i en slik situasjon. Det trenger jo selvfølgelig ikke være noe farlig, men hvorfor skrev de ikke hva det var som var galt, i brevet? Jeg har noen ganger manglet vitaminer som jern og fosfor osv, men det eneste var da at jeg fikk et brev i posten, de beskrev situasjonen og bad meg komme meg på apoteket og handle vitaminer. Ingen hemmeligheter. Ingen opprigninger av legen. Hvorfor vil de ikke fortelle det til henne over telefon?

Jeg elsker søsteren min, hun er en av mine beste venninner, såklart hadde vi våre slagsmål i barneårene, men det er jo forlengst glemt. Jeg krysser fingrer, bein, tær, øyne, ører, alt jeg eier og har for henne, for at alt bare skal være en liten bagatell. At alt skal være en misforståelse.
Jeg vet det kommer til å gå bra :)


Et bilde av alle søsknene :) Er vel brått 5-6 år gammelt. Like glad i dere alle sammen <3