Mormor får ikke dø <3

De siste dagene har jeg rett og slett ikke orket å blogge. Jeg fikk den verste nyheten igår. Mormor har kreft. Igjen. I lungene, levera, lymfekjertlene og bekkenet. Akkurat hva pappa hadde. Det han døde av. Hun begynner på cellegift til uka, men hvor store er sjansene hennes? Hun er utslitt etter hjerteinfarktet hun hadde for rundt et år siden og rett etter det opererte hun for kreft. Hun ble erklært frisk, men nå er det selvfølgelig tilbake. For fullt. Det er jævli å si det, men jeg vet ikke om jeg har noen som helst tro på cellegiften. Hun er gammel og det har jo spredd seg overalt. Stakkars mormora mi. Og stakkars mammaen min, først mister ho mannen sin, faren til de fire barna sine, og nå kanskje mammaen sin av akkurat den samme dritten. Kreft. Jeg hater det ordet.
Jeg får dårlig samvittighet for hver gang jeg smiler, og hver gang jeg er alene bare går tankene helt vilt i hodet mitt. Mormor og bestefar har vært som et ekstra foreldresett etter at pappa døde. Tror jeg må ha tilbragt 1/3 av livet mitt hos dem, og de betyr omtrent like mye for meg som mamma. Mormor som jeg kunne snakke med alt om, verdens morsomte gale mormor. Jeg vet ikke hva jeg gjør om hun ikke overlever det denne gangen også.
Og bestefar. Nå er mormor 70 og de har vært sammen siden mormor var 15 år gammel. Det er 55 år nå det. Sykt. For en stund siden hadde de gullbryllup også.


Uff. Ikke mormor. Ikke verdens beste mormor. Kunne aldri ønsket meg en bedre. Mormor tar det fint og sier; det er bare sånn det er. Hvordan i helvete er det mulig?
Kjenner jeg er sint, lei og skuffa. Skuffa over at livet er så urettferdig.
Alle sier til meg; hun er jo gammel, det er sånn livet er. So? Jeg godtar det ikke bare fordiom. Mormor skal leve ihvertfall 20 år til! Oldemor, mammaen til mormor, hun lever fortsatt hun :) Blir 96 år i sommer.


Mormor skal i dø. Ikke enda.

<3