Mormor lever for alltid i hjertet mitt

Mennesker lever ikke evig og ting blir aldri slik du hadde forestilt deg, både på godt og vondt.
Mormor døde om fredag, så det er egentlig det eneste som hjernen min klarer å konsentrere seg om. Nei, ikke hjernen. Hjertet ..
Torsdag og fredag er noen av de lengste dagene jeg noen gang har hatt. Halv sju torsdag morgen fikk vi tlf fra sykehuset om at nå var det på det siste. Alle de nærmeste raste avgårde til moss, og der ble vi sittende og våke til ti over halv elleve neste dag. Da orket ikke kroppen til mormor mer. Jeg har grått så mye de siste døgnene at jeg tipper jeg ikke har en tåre igjen til bisettelsen i kveld, selv om jeg vet at de kommer til å komme.
Hvorfor er det alltid de snille og gode som må dø? Hvorfor kunne ikke kreften istedet ha angrepet en pedofil jævel fra Kina. En dritt som allikevel skulle blitt halshugd neste dag. Jeg fatter det ikke. Mormor var den beste i verden. Jeg har tenkt og tenkt, og jeg vet at det ikke fantes en bedre mormor. Jeg kunne aldri ha ønsket meg mer. Det mener jeg virkelig. Hun var både kjærlig, snill, morsom og rett og slett litt smågæren. Å, som jeg elsket å være der. Hos mormor og bestefar. Jeg vet at noen av de lykkeligste minnene jeg har, er derfra.
Jeg vil også sende en tanke til bestefar. Min kjære bestefar.